Forord
Til "Historien gjennom Nordmarka gjennom 200 år"
Navnet Nordmarka ble tatt i bruk
midt på 1700-tallet om den skogeiendommen der tømmer ble hentet og fløtet
nedover mot Maridalsvannet. Eiendommen ble i regnskapsbøker benevnt Nordmarken
Gods eller Nordmarken Brug, og har de siste 200 årene hatt profilerte eiere som
Anker, Wedel Jarlsberg og Løvenskiold. Det var denne skogsdriften og fløtingen
som bestemte de opprinnelige grensene for Nordmarka.
Nordmarka som område fikk en
større utstrekning da turister og skiløpere begynte å ferdes her. Nå ble det
turstiene og skisporene som bestemte størrelsen. Dermed ble noen av de bynære
gårdsskogene i Aker og skogene mot Hadeland regnet som en del av Nordmarka.
Noen begynte også å regne områdene vestover som tilhørende Nordmarka. Med det
opprinnelige Nordmarken gods som et kjerneområde i framstillingen har det ikke
vært naturlig å ta med Krokskogen i framstillingen. Mesteparten av Krokskogen
tilhørte Bogstadgodset og Leuchmarka og var en egen økonomisk enhet, selv om områdene
med Peder Anker fikk samme eier som Nordmarksgodset.
Framstillingen av Nordmarkas historie starter
med en beskrivelse av Nordmarksgodsets eier og innbyggere rundt år 1800. Byen
oppdaget dette skogområdet et stykke ut på 1800-tallet og har siden vært en
viktig endringsagent, både som utbygger og verner. Nordmarka er et samfunn som
har opplevd store endringer, og boken beskriver de viktigste endringsprosessene
gjennom de siste 200 årene.
Sentralt i framstillingen er
husmannsplassene i Nordmarka. Plasser med fast bosetting i 1801 og 1865 er
avmerket på kart i boken. Disse kartene gir en geografisk orientering til
lesere som ikke kjenner beliggenheten til alle plassene. Navnepraksisen har
variert i skriftlige dokumenter og i tale. Jeg har stort sett brukt de navneformene
som i dag er i vanlig bruk. Noe forvirrende kan det være at navnet på plassene
ofte er identisk med navnet på vannet de ligger ved. Enda en liten
navneforklaring trengs - i framstillingen blir ordet dam brukt om byggverkene som regulerte vannføringen ved utløpet av
vannet.
Min egen interesse for Nordmarka
er sterk. I de første fire årene jeg arbeidet med dette bokprosjektet, bodde
jeg i ”fløterbrakka” på Hakloa. Fettlaget etter fløternes fleskesteking var
godt vasket ut, likevel var det som noe satt igjen i veggene. Huset var meg en
god skrivestue i sene kveldstimer, samtidig som jeg kunne bruke tid på å
oppsøke alle stedene som er viktige i historien om Norges mest kjente skog. Min
egen fascinasjon for stedets historie har bare økt gjennom arbeidet med boken.
