Myter om elveparken langs Akerselva

Av Tallak Moland, historiker og forfatter

Den blå-grønne stripen. I kveld samles tusener av innbyggere i Oslo til vandring langs Akerselva. Det er høstjevndøgn og tid for Elvelangs. Man kan se dette som en feiring av elveparken, denne blå-grønne stripen fra Maridalsvannet til Vaterlands bro.

De siste årene har jeg arbeidet med en bok om Akerselvas historie. Gjennom studier av kommunale arkiver har jeg oppdaget at det eksisterer mange myter av hvordan elveparken ble etablert. Noen av disse mytene bringes videre av tidligere park- og idrettssjef i Oslo kommune, Ida Fossum Tønnessen, i hennes ellers utmerkede artikkel i siste nummer av St. Halvard (nr 1/2010), utgitt av Selskabet for Oslo Byes Vel.

Myte nr. 1: Carl Jeppesens smilerynke

 

Ida Fossum Tønnessen skriver at byens politiske ledelse i 1917 besluttet at ”rynken i byens ansikt skulle gjøres om til en smilerynke”. Utsagnet om rynken som skulle bli til en smilerynke er ofte gjengitt i litteraturen om Akerselva. Det stammer fra en tale ordfører Carl Jeppesen holdt i forbindelse med åpningen av Sannerbroen i september 1917. Dette var i en tid da kloakkgrøten rant seig nedover elven og industribygningene dominerte elvelandskapet. Det var med andre ord god grunn for byens første sosialdemokratiske ordfører å bruke sin posisjon til å slå et slag for Akerselva.

Med sin billedbruk skapte Jeppesen en visjon for Akerselva som senere er gjengitt i mange bøker og kommunale dokumenter. Men hva sa han egentlig? Det kan vi lese i avisen Social-Demokraten noen dager senere. ”Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi”, sa han. Fysiognomi var et ord for byens ansikt. Han fortalte at elven en gang hadde ”snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet til en hæslig rynke”. Han så for seg følgende framtidsbilde: ”Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være”. Med andre ord ønsket Jeppesen å gjøre Akerselva til en kanal.

 

Myte nr. 2: Vedtak i 1917

I et par år hadde kommunen arbeidet med tanker om å etablere en sammenhengende park opp til kommunegrensen. Borgermester Jacob Høe var sentral i dette arbeidet, og i 1915 foreslo han at det skulle avholdes ”en konkurranse om planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder”. Forslaget ble vedtatt av formannskapet, men ble ikke gjennomført på grunn av motstand fra veivesenets overingeniør, reguleringssjefen og stadsarkitekten som alle ønsket å reservere arealene langs elven til en jernbane. Et nytt forslag om å utarbeide ”en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselva” ble behandlet i formannskapet fem år senere, men ble ikke bifalt. Igjen var det jernbaneplanene som stoppet parkplanene.

Hvis Tønnesen med 1917 mener at de styrende organer dette året vedtok å etablere en elvepark langs Akerselva, var det altså ikke helt slik.

Myte nr. 3: Hvem som bidro?

 

Tønnesen skriver at bygartner Marius Røhne var en betydelig pådriver i arbeidet med å etablere en park langs Akerselva. Dette er en vanlig oppfatning i litteraturen om Akerselva og bygger ikke minst på en jubileumsberetning om parkvesenet som Røhne selv skrev. Det har imidlertid ikke vært mulig å finne dokumenter i Byarkivet som støtter en slik fremstilling. I stedet ser det ut til at det var reguleringssjef Harald Hals’ innsats som betydde mest for etableringen av en sammenhengende park langs Akerselva. I 1927 utarbeidet han et dokument som kanskje kan kalles den første planen for elveparken. Det inneholdt kostnader for å ekspropriere arealer langs elven til parkopparbeidelse. Plandokumentet ble lagt ut til gjennomsyn, og han sendte brev til grunneierne i håp om at de ”godhetsfullt skulle ville søke å bidra” til planens gjennomføring.
 

Parkplanene ble omtalt i Oslos generalplan i 1929, der Hals skrev at det langs Akerselva var ”ubebygget grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd opp langs elven og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger”. Mens Hals var reguleringssjef kjøpte kommunen fire store områder langs elven der det tidligere hadde ligget teglsteinsverk. Han sørget for å få disse områdene regulert slik at de kunne inngå i elveparken.

Myte nr. 4: Planen av 1990

”Kommuneplanen for Akerselva miljøpark av 1990 representerer den første store elverehabiliteringen i Oslo”, skriver Tønnessen. Jeg har allerede omtalt Hals Hals sin plan lagt fram så tidlig som 1927. Den neste samlede plan var en disposisjonsplan lagt frem av byplankontoret i 1960. Fordi Aker kommune nå var blitt en del av Oslo kommune, kunne hele Akerselva planlegges under ett. Disposisjonsplanen skulle være styrende for utarbeidelse av reguleringsplaner langs elven. Planen ble fulgt opp av en utredning fra teknisk rådmann i 1963 der kloakkforholdene og status for parkleggingen langs hele elven ble gjennomgått i detalj.
 

Disposisjonsplanen og utredningen fra teknisk rådmann ble starten på den mest intense anleggsvirksomhet i Akerselvas historie. Det største krafttaket for å fjerne de kommunale utslippene til elva og opparbeide parkarealer var med andre ord i tiårene mellom 1960 og 1980.

Myte nr. 5: Turstien

I mange fremstillinger blir prosjektperioden for Akerselva miljøpark (1987 – 1990) omtalt som perioden for opparbeiding av turstien langs elven. Dette er feil. Med unntak av strekningen gjennom Nydalen, var det meste av parkområdet fra Maridalsvannet til Vaterlands bro ferdig flere år før det. Det var opplysningsarbeidet i denne prosjektperioden som først og fremst gjorde at innbyggerne i stort antall oppdaget elven. Først i 1990-årene begynte ikke bare folk fra nærområdene, men også fra andre bydeler å vandre langs elven.

Vi møtes elvelangs!

 

Det er all grunn til å ønske arrangørene lykke til med å få så mange tusen mennesker velberget nedover langs den smale turstien, nok en gang. Sannerbroen har i mange år vært i dårlig forfatning, men er nå under rehabilitering. Fra neste år av burde det kanskje bli et fast innslag å fremføre Carl Jeppesens tale i rommet under brokarene. Det er helt klart at det er hans visjon som har vært styrende for parkarbeidet i alle årene etterpå. Men vi skal samtidig være glad for at hans drøm om ”Akerskanalen” aldri ble en realitet!