En viktig
nerve gjennom byen
Livet langs elven er blitt ganske annerledes de siste to hundre årene. Kunnskapsindustrien og kulturnæringene har overtatt fabrikkgulvene etter larmende maskiner i damp og røyk.
Av Peter Butenschøn
Aftenposten 01.nov.
2011
Akerselva går stri etter at høstregn og ruskevær har fylt opp myrer,
innsjøer og bekker innover i Nordmarka. Den skummer hvitt og heftig utfor
fossene, mens store piletrær med gamle vridde stammer sveiper grenene helt ned
i vannet. Langs gangveiene ved elvebredden nede i byen er det ganske stille.
Elven og dens skråninger er skåret som en grønn kløft gjennom byen. Oppe over
broene og langs gatene minner suset fra biler om at vi er i et fredsommelig
dalstrøk i en bråkete by.
Energikilde
Akerselva har ikke alltid vært slik. I mange år var den energikilde,
bakgård og avfallsplass for industribyen. Kloakken fløt, fabrikkpipene lå tett
langs breddene, skur og rønner fylte tomtene. Beretningen om Akerselva var en
nøktern historie om byens hverdager og dens dunkle sider, den handlet om det
praktisk nødvendige som man ikke snakket så mye om og ikke oppsøkte med mindre
det var påkrevd, en forutsetning for arbeidslivet og for industriell vekst.
Elven ga kraft til virksomhetene, først til sagblad og møllehjul, så
til drivaksler og remmer for tekstil og mekanisk industri, og den fraktet det
giftige avfallet fra all denne produksjonen ut til fjorden der det kunne synke
til bunns, endelig skjult og luktfri. «Akerselva! Er det ikke der byfolkene
drukner kattene sine og tømmer kloakkene sine», skrev Oscar Braathen, «en
graagul, skodden elv som glir sakte og makelig gjennom byen og forpester
luften».
Ny bok
Akerselva har vært beskrevet av mange. Den har nå fått sin historie,
grundig og velskrevet dokumentert i Tallak Molands Historien om Akerselva, nylig utgitt på Christiania
forlag. Han gir en livfull beskrivelse av elvens betydning og omskiftelige
tilværelse gjennom 400 år.
Byens industrielv
Helt fra middelalderen ble det lagt sagbruk og møller nedenfor fossene,
etter hvert kom det tresliperier, såpekokerier, mekaniske verksteder og
papirindustri. Da industrireisingen for alvor satte sitt preg på byen fra 1850-årene,
var det ved Akerselva den kom, i nye store fabrikkbygninger på tomter kjøpt opp
fra sagbrukene. Fossekraften var nødvendig for slikt omfangsrikt virke. Oscar
Braathen er presis i sin beskrivelse. «Akerselven er en foraktet elv. Men
strævsommere og flittigere elv finnes ikke i Norge!». Akerselva ble mer og mer
industriens elv. Vannet ble intenst utnyttet, inn gjennom rør og turbiner, ut
igjen litt lenger nede, klar for neste virksomhet. Fabrikkpipene reiste seg på
begge sider, særlig ved de mange fossene, og fabrikkbygningene lå etter hvert
tett i tett med høyreiste teglvegger og langstrakte shelltak og skjulte elven
fra byens gater bakom. Avfall fra fabrikkene og kloakken fra boligene gikk rett
i elven, det fløt en strøm av blikkbokser, gamle madrasser og trerester sammen
med filler og gamle støvler i en seig strøm, særlig ille når vannføringen var
liten.
Begrensninger
Elven hadde sine begrensninger for den ekspanderende industrien. Den ga
kraft, men det var vanskelig med transporten til og fra fabrikkene. Da den unge
ingeniør Sam Eyde kom hjem fra Tyskland i 1898 hadde han store planer: Elven
skulle mudres helt opp til Vulkan, og det skulle anlegges kaikanter slik at den
ble en farbar kanal for flatbunnede prammer som kunne frakte korn opp og tømmer
og nye produkter ned, ut til ventende skip i havnen. Kommunen var enig, men
fant hverken penger eller gjennomføringskraft, og Eyde flyttet sine
engasjementer over til kunstgjødsel og Telemark.
Det andre store prosjektet, omdiskutert til langt ut i mellomkrigstiden,
var et jernbanespor som skulle gå ut fra Østbanestasjonen oppover langs elven
og med fem sidespor knytte seg til 22 bedrifter. Men etter hvert som
lastebilene inntok bygatene ble prosjektet stadig mindre aktuelt, og ble
gravlagt i 1925.
Elven får nye roller
Etter siste krig gikk det nedover med den gamle industrien langs elven.
Tekstilindustrien ble ulønnsom, Elkem sluttet å valse stål i Nydalen, og på
Spigerverket sluttet de å lage spiker. Akerselva ble stort sett glemt i
etterkrigsårenes store utbyggingsprosjekter; de nye drabantbyene på skograbber
og jorder øst og nord for byen beslagla både investeringer og politisk
prestisje.
Ideen om å parklegge Akerselvas bredder er gammel, og fikk ny næring da
industrien flyttet ut. Utover på 1970-tallet ble elven renere. Det ble lagt
avskjærende kloakkledninger fra bebyggelsen, og i 1981 ble det satt ut
fiskeyngel. De små parkbitene ble stadig større, og på lengre strekk ble de
knyttet sammen av gangveier.
Kunnskap og kultur
I 1986 ble Akerselva Miljøpark etablert, med miljøvernminister Sidsel
Rønbeck (Ap) som entusiastisk pådriver. Oppover hele elven ble det snekret
sammen prosjekter i et nytt samspill mellom offentlig og privat finansiering og
gjennomføringskraft. Kunnskapsbyen i Nydalen ble bygget ut, med
Handelshøyskolen BI, Riksteateret og Rikskonsertene som viktige aktører.
Fabrikkene ved Vøienfossen og Beyerbrua syder av nytt liv. Området ved Vulkan
Broverksted er under full ombygging. Kunsthøyskolen og Arkitekthøyskolen har
flyttet inn i gamle industribygg, designsenteret DogA har overtatt et nedlagt
trafoverksted rett opp for Ankerbrua, og Schous bryggeri er blitt
«kulturbryggeri», et sted for musikk i mange varianter. Mellom alle disse
institusjonene har det grodd opp et mylder av kafeer og små virksomheter, inne
og ute.
Livet langs elven er blitt ganske annerledes de siste to hundre årene.
Kunnskapsindustrien og kulturnæringene har overtatt fabrikkgulvene etter
larmende maskiner i damp og røyk. Det kommer minst like mange på arbeid der som
før, da fabrikkjentene myldret inn gjennom portene ved daggry. Men
fabrikklokkene slår ikke like håndfast for påbegynt økt. Elven kan igjen
oppleves som et langt og variert løp, smygende og kastende gjennom det
langstrakte bylandskapet fra skogen ned mot fjorden.
Kultur- og kunnskapsbedriftene bruker elven på en annen måte. Stadig er
den viktig, men den gir nå en annen form for energi enn til å drive aksler og
hjul.
Akerselva er igjen blitt
en viktig nerve gjennom byen.
