Akerselva – elveparkens tidlige historie
Av Tallak Moland
Artikkel i Byminner nr. 2 2012
Akerselvas parkhistorie
begynner tidlig på 1900-tallet. På den tiden var elven en illeluktende og
uestetisk væske som rant gjennom et grått industrilandskap. Underlig nok var
det noen som hadde tanker om at dette kunne bli et frodig parklandskap.
Det eldste dokumentet i Oslo byarkiv som kan knyttes til
parkleggingen langs Akerselva, er fra desember 1913. Det er et brev til politimesteren
i Kristiania fra Ernst Poleszynski, eier
av Kristiania Kunst- og Metalstøberi
i Øvre gate nederst på Grünerløkka. Han klaget over at tyve vindusruter i
fabrikkbygningen hans var blitt ødelagt og pekte på at området på den andre
siden av elven ”stadig er skuepladsen for modbydelige
scener, eksesser i fyld og usædelig opførsel”. Han ønsket at det ble satt opp
et gjerde mellom Ankerløkken og elven.
En uke etter at brevet var sendt, rykket politibetjent Hoel
ut for å se på området. Han trodde ikke steinene som hadde ødelagt glassrutene
kunne vært kastet fra den andre siden av elven fordi avstanden var for stor. I
sin rapport bekreftet han imidlertid at det ”til stadighed opholder sig løse
personer som drikker og bliver berusede” på Ankerløkken. I løpet av sommeren
hadde det vært foretatt mange arrestasjoner.
Nå var affæren blitt en sak i de kommunale kontorene. Der
ble den håndtert av borgermester Jacob Høe. Han var en av lederne for
magistraten, som tilsvarer dagens kommunale byråd. Borgermesteren var en fast
ansatt tjenestemann som blant annet skrev saksinnstillinger til formannskap og
bystyre. Det første han gjorde med saken var å sende den til Kristiania
Elektrisitetsverk og deretter til kirkevergen til uttalelse.
Elektrisitetsverket var eier av ”Sekundærstationen” som lå ned mot elven, mens
kirkevergen hadde ansvaret for forvaltningen av Jakobs kirke som lå inntil
Ankerløkken.
Direktøren for elektrisitetsverket bekreftet at ”byens
værste pak” hadde tilhold i skråningen ned mot elven og anbefalte at det ble
satt opp et gjerde. Kirkevergen var av en annen oppfatning. Han trodde ikke at
et gjerde ville løse problemene og anbefalte i stedet
at området ble parklagt og lagt under politiets tilsyn. ”Ulike smukkere vilde
dette ogsaa bli, og efter undertegnedes formening i ganske anden grad opfylde
de hensyn, som skyldes baade kirken og omgivelsene forøvrig”.
Borgermesteren var enig med både elektrisitetsdirektøren og
kirkevergen. Han bestilte et gjerde på vestsiden av elven, samtidig som han
begynte å arbeide med en sak om ”Forskjønnelse av Akerselvens bredder”. Saken
ble behandlet i formannskapet i juli 1915. Et av vedtakene som ble gjort, var å
overføre ubrukte budsjettmidler til parklegging av elveskråningen på sørsiden
av Søndre gate. Også det påfølgende budsjettåret ble det bevilget penger til
parkarbeider i samme område. Arbeidene ble utført av mannskaper fra Beplantningsvæsenet,
som var en underavdeling av Veivæsenet og hadde som oppgave å opparbeide og
vedlikeholde byens parker. Fra og med 1917 ble parkarbeidene overtatt av det
nyopprettede Parkvesenet som var ledet av bygartner Marius Røhne, og i august
1918 ble hans plan for parklegging ved Ankerbrua vedtatt av formannskapet.
Kratt på begge sider av elven ble fjernet. Terrenget ble jevnet ut og sådd til.
Parken fulgte datidens mønster og hadde velfriserte plener med lave gjerder
rundt, steinbed, staudebed, trær på rekker, hvitmalte benker og spaserveier. Litt
ovenfor Ankerbrua ble det laget en kunstig øy, oval i formen, med to løvtrær
på. Da den enkle, gamle trebroen ble revet i 1926,
ble den erstattet av en steinbro med buede åpninger for både vannstrøm og
folkestrøm.
”Parklegging av Akerselvens bredder”
I Parkvesenets arkiv, i mappen merket ”Parklegging av Akerselvens bredder”, ligger dokumenter som forteller at det fra 1915 og utover ble også arbeidet for en helhetlig park langs Akerselva. Borgermester Jacob Høe så mulighetene for en mer sammenhengende park. I innstillingen til formannskapet i forkant av omtalte møte i juli 1915, utdypet han sine tanker:
Akerselven med broer og bredder er nu ingen pryd for byen –
bortset fra enkelte smaa maleriske partier. I andre byer er gjennemflytende
elver med omgivelser og broer som oftest de partier, hvor natur og kunst har
skapt de smukkeste dele av byen. Der kan visselig ogsaa utrettes meget i saa
henseende ved Akerselven, særlig hvor trafikken mellem de forskjellige bydele
foregaar. Naar spørsmaalet om elvens delvise overhvælvning er reist, synes det
ogsaa at burde undersøkes, hva der kan gjøres ut av elven uten overhvælvning.
Magistraten finder derfor, at der bør avholdes en almindelig konkurranse om
planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder […].
Vi vet ikke hva som ble sagt på dette formannskapsmøtet. Vi
vet ikke engang om det var debatt om saken. Referatet i formannskapets
protokoll sier kort at magistratens innstilling ble bifalt. Dette betød at
borgermesterens forslag om å utlyse en konkurranse om utarbeidelse av plan for
”Forskjønnelse av Akerselvens bredder”, ble vedtatt. Etter dette ble saken
sendt til veivesenets overingeniør, reguleringssjefen
og stadsarkitekten med anmodning om at disse utarbeidet forslag til
plankonkurranse og programutkast. Disse instansene brukte vel et år på å
behandle saken og sendte i oktober 1916 et skriv tilbake til borgermesteren med
ønske om at plankonkurransen skulle utsettes i påvente av valg av trasé for
bruksbanen. Denne var en planlagt jernbane til bedriftene langs Akerselva.
Etter dette ble planene om parklegging oppover langs elva stilt i bero.
En visjon for Akerselva
Spørsmålet om å anlegge en park langs Akerselva ble en sak som noen politikere engasjerte seg i. En av dem var Carl Jeppesen som var som var byens første sosialistiske ordfører. Han hadde vært med å stifte Arbeiderpartiet og satt i bystyret i Kristiania 1898 – 1925. Hans største innsats for elven var å formulere en visjon for dens fremtid. Dette skjedde på Sannerbrua, anledningen var åpningen av broen lørdag den 1. september 1917, klokken 12. Mange av byens notabiliteter var møtt frem. Ordfører, borgermestere og formannskapsmedlemmer var der. De ansvarlige for brobyggingen var selvsagt også til stede: Veiutvalgets formann, overingeniøren og andre ingeniører fra veivesenet - menn med hatt. Politimesteren og brannsjefen stilte i sine uniformsluer. Sannerbrua var ikke en alminnelig bro, den var et byggverk de stolte veiingeniører kunne vise frem. Det var en buebro, båret av en jernkonstruksjon. Rekkverket over midtspennet var utført i smijern og grorudgranitt. I hver ende av rekkverket var det montert i alt fire gasslykter i bronse. Brokarene var støpt i betong og forblendet med granitt. Gjennom landkarene var det laget åpninger for to veigjennomganger, en på hver side av elven.
Første del av seremonien foregikk oppe på broen.
Byggelederen erklærte byggearbeidene for ferdig, mens ordfører Carl Jeppesen
mottok broen på vegne av kommunen. Han benyttet anledningen til å takke
arbeidere, formenn og ingeniører ”som havde frembragt den smukkeste bro, som
fører over Akerselven”. Resten av seremonien foregikk i en av de rundbuede
åpningene, der en av byens restauratører hadde gjort maten klar. Aftenposten
omtalte bevertningen slik: ”Kommunen serverede her portvin, sherry og øl til
smørbrødene”, mens Social-Demokraten omtalte bespisningen i mer nøkterne
ordelag: ”smørbrødbord”.
Etter at d’herrer var godt bespist, tok Jeppesen ordet enda
en gang. Der nede under granittbuen med den stinkende elven rennende bare noen
meter unna, holdt han en tale om nettopp Akerselva. I følge Social-Demokratens
referat samme dag uttalte Jeppesen et ønske om at ”elven fra at være en hæslig
rynke i byens ansigt måtte forvandles til et smilebaand”. I ettertid er denne
formuleringen blitt stående som den klassiske visjonen om Akerselva. I litt
ulike versjoner er den blitt gjengitt i mange kommunale dokumenter og bøker om
elven.
Men var det akkurat slik Jeppesen formulerte seg? Ikke helt.
Den påfølgende tirsdagen ble talen gjengitt i sin helhet i Social-Demokraten.
”Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi”, mente Jeppesen. Metaforen
med ansiktsuttrykk brukte Jeppesen også i fortsettelsen der han så for seg at
elven en gang hadde ”snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem
grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet
til en hæslig rynke”. Han så for seg følgende fremtidsbilde:
Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem
kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver
morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det
smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen
gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være.
Carl Jeppesen hadde ordet i sin makt – han hadde arbeidet i
avis i mange år og hadde lang politisk erfaring. Han brukte sin
formuleringsevne og det at journalister var til stede til å lage råstoff for en
kraftfull visjon. At ordlyden ble til takket være en journalists omformulering,
spiller mindre rolle. Og at Jeppesen ønsket en elv med sementbunn og kantmurer
ble fort glemt.
Fernanda Nissen
En annen
politiker som arbeidet for å etablere en park langs Akerselva var Fernanda
Nissen. Hun var litterat, i mange år var hun teater- og litteraturkritiker i
Social-Demokraten. Hun var sterkt engasjert i kommunepolitikk i Kristiania, og
i mange år var hun bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet. Da parkvesenet ble
opprettet som egen etat i 1917, ble hun formann i parkutvalget. Dermed måtte
hun ta stilling til kommunens parkpolitikk: hvor det skulle anlegges nye
parker, hvordan de skulle utformes og hvordan de skulle skjøttes. Nissen hadde
en klar oppfatning av at det estetiske var viktig for menneskene i byen. Vakre
omgivelser ville prege sinnene til det bedre. Etter hennes mening måtte ingen
flekk få ”ligge til uhygge, for gatebilledet trænger sig anmassende ind i hvert
menneskes bevissthet og gir opmuntring eller ærgrelse.”
Hun var også
opptatt av Akerselva, før og nå. Hun tenkte tilbake på tiden da byen ble
flyttet til området ved Akershus festning, da Akerselva enda ikke var ”blit
graa, seig og træt av fabrikarbeide og uhumskheter, den var en sund landsens elv
med græs og trær langs bredderne”. Annerledes var den Akerselva hun opplevde på
begynnelsen av 1900-tallet: ”Akerselven som kunde været en frisk strøm holder
paa at drukne i sin egen søle, men endnu er der allikevel noen forfaldne
stemningsfulde haver og gamle trær langs de mishandlede bredder”.
Dette skriver
Nissen i artikkelsamlingen ”Kristiania” utgitt i 1918. Den lokale parken ved
Ankerbrua var begynt å ta form. Nissen var en sosialt engasjert politiker og så
at det ikke var plass til alle i den nye parken:
”Lazaronparken” ved Jakobskirken
blir ikke stort længer lazaronenes hvileplads med flasker og kort, for trærne
flyttes saa solen kan faa græs og blomster til at gro. En vaktmand kikker ogsaa
her baade paa bænker og bak busker, og det sterke elektriske lys tar ogsaa væk
en del av hyggen.
Ny politisk behandling av parksaken
Gunnar Ousland var formann i Kristiania Arbeiderparti og med i kommunestyret i denne perioden. I et brev til formannskapet i april 1919 foreslo han at den lokale parken ved Ankerbroen ble forlenget oppover langs elven. Formannskapet ga sin støtte til dette forslaget i et møte i januar 1920.
Samtidig var den noen som ivret for å lage en plan for park helt opp til kommunegrensen. Et forslag fra Fernanda Nissen om å avsette 3 000 kroner på budsjettet til ”utarbeidelse av en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselven” ble fremmet av bygarner Røhne og støttet av borgermester Høe. Men da saken på nytt kom opp i formannskapet i mai 1920, ble den ”ikke bifaldt”. Igjen var det planene for en bruksbane som stoppet arbeidet med en sammenhengende park langs Akerselva. Heller ikke fra dette møtet vet vi noe om diskusjonen og eventuell uenighet.
Parkentusiastene ga seg ikke. I en
artikkel i Aftenposten fra november 1921 omtales parkutvalgets forestående
behandling av en parkplan for området fra Grünerbrua til kommunegrensen basert
på en skisse utarbeidet av reguleringssjefen. I september 1923 tok advokat Emil
Stang parksaken opp i formannskapet. Igjen var det en person fra venstresiden i
det politiske landskapet som talte Akerselvas sak. Stang hadde vært nestformann
i Arbeiderpartiet og valgte etter partisplittelsen dette året å melde seg inn i
Norges kommunistiske parti. Han hadde fast plass i kommunestyret i Kristiania
fra 1916 til 1928.
Aftenposten skrev at vedtaket i
formannskapet betydde en ”gjenoplivning av det gamle spørsmaal om parklægning
langs Akerselven, reist i sin tid av redaktør Jeppesen”.
I januar
1924 ble saken behandlet i reguleringskommisjonen som satte ned et utvalg med
oppgave å regulere Akerselvas omgivelser. Utvalget bestod av reguleringssjefen,
bygartneren, en arkitekt og advokat Emil Stang som
alle også var med i reguleringskommisjonen. Vi vet ikke noe om hva denne
komiteen gjorde bortsett fra at de tre år senere la seg selv ned med følgende
begrunnelse: ”Komiteen finder det ikke hensigsmessig at utskrive nogen
reguleringskonkurranse, da reguleringschefen oplyser, at reguleringen av
Akerselvens bredder vil bli indbefattet i den almindelige bearbeidelse av byens
regulering, som nu paagaar”. Denne konklusjonen ble akseptert av
reguleringskomisjonen i et møte januar 1927.
Harald Hals tar grep
På dette tidspunktet hadde den unge og driftige arkitekten Harald Hals overtatt stillingen som reguleringssjef i Oslo. Han hadde erfaring fra England og USA og hadde arbeidet noen år som privat arkitekt i Kristiania før han ble ansatt i Kristiania kommune. Han regnes som en pioner innen sosial boligbygging i Norge. Som boligdirektør i hovedstaden hadde han ansvar for en omfattende boligreisning og var selv arkitekt for en rekke av de kommunalt igangsatte boliganleggene i denne perioden.
Under Hals’ ledelse gikk kommunen i gang med å undersøke
mulighetene for å få til en sammenhengende park langs Akerselva. Det ble
utarbeidet en tabellarisk oversikt over arealer langs elven som kommunen tenkte
å bruke for å lage et grøntbelte. Der ble det angitt pris for hver enkelt tomt
i fall kommunen ble nødt til å kjøpe arealene. I desember 1927 mottok
grunneierne langs elven et brev som ble innledet på denne måten:
Nærværende kontor arbeider med en sammenhengende plan for
parklegging av Akerselvens bredder og nærmest tilstøtende terreng. Innen det
område, som omfattes av planen, faller også en del av Deres eiendom.
Planen er nu foreløpig ferdig, men har ikke været forelagt
reguleringskommisjonen til mulig vedtakelse. Innen så skjer vil vi nemlig p. g.
a. de til dels store økonomiske og andre interesser, som knytter sig til den,
finne det av betydning på forhånd å drøfte spørsmålet med grunneiere, hvis
eiendommer planen berører for om mulig å finne en løsning, der tilfredsstiller
alle parter. Vi var forbunden om De på Deres side godhetsfullt skulle ville
søke å bidra hertil. Planen er nu utlagt til gjennemsyn på dette kontor, hvor
også alle videre oplysninger om den vil kunne fåes.
I Oslo kommunes arkiver finnes det svarbrev fra noen av
bedriftene, det finnes også kortfattede referater av samtaler mellom grunneiere
og kommunen. Grunneierne reagerte forskjellig. DeNoFa Lilleborgs svar var negativt:
”Vi beklager at maatte meddele, at vi finder en parklægning som foreslaat
aldeles upraktisk for vort vedkommende, idet det vilde være umulig for os at la
Folk faa uhindret Adgang til vor Eiendom”. Mer positive var adm. dir. Juell ved
De Norske Gjær- og Spritfabriker: ”… vi er villig til
at bidrage til løsning av nævnte opgave og vil stille os meget velvillig med
hensyn til avstaaelsen av den nødvendige grund”. Halvor Schou kunne opplyse at
han hadde kjøpt inn noen eiendommer på østsiden av elven med sikte på
utvidelser av sin tekstilbedrift, Hjula Væveri. Det var nødvendig å ha en
forbindelsesvei til Sandakerveien, og denne kunne komme i konflikt med
parkplanene. Likevel uttrykte han en forståelse for planene: ”Det gjør mig
overordentlig ondt at maatte ta disse reservationer, idet jeg fuldt ut
respekterer det tiltak der er tat fra Reguleringschefens side til at forskjønne
bredderne omkring Akerselven”.
Hvordan reagerte Hals på disse sprikende svarene fra
bedriftene? Det er mulig å lese et prinsipielt standpunkt ut av saksdokumentene
om ervervelsen av et område på Sagene. Hals uttrykte seg slik i sin
saksinnstilling:
Tanken om å benytte de mindre vel byggbare, eller særlig
naturskjønne, arealer langs Akerselven til park er imidlertid av meget gammel
dato, og har – så vidt jeg kan forstå – været omfattet med almindelig sympati.
Når en plan herfra eventuelt inngår i byplanen vil arealene efterhånden
formentlig kunne erverves ved ekspropriasjon. Det er imidlertid også tenkbart,
at de vil kunne overdras i mindelighet av grunneiere, som må antas for en stor
del å være interessert i tanken både av økonomiske og rent patriotiske grunne.
Jeg har underhånden forhandlet med alle disse, som i det store og hele har
mottatt planen imøtekommende. […]
Tanken til Hals var altså at ”mindre
vel byggbare” tomter skulle parklegges. Kommunen skulle holde seg unna arealer
som allerede var bebygd og arealer som kunne tenkes bebygd. Han håpet at grunneierne ville selge frivillig, men var
åpen for at eiendommene måtte eksproprieres.
Det finnes et velkjent fotografi av Harald Hals stående over
en byplanmodell av Oslo. Han er kledd i hvit arbeidsfrakk og ser mot fotografen
gjennom sterke brilleglass med rund innfatning. Den venstre hånden hviler på
modellen. Han var en mann for de store grep i planleggingen av Oslo. Da Oslo
kommune i 1929 la frem en generalplan, var det i form av en bok der reguleringssjef Harald Hals oppgis som
forfatter. Planen tegnet et fremtidsbilde av byen delt i funksjonelle soner for
boliger, industri, forretninger, offentlige bygninger og parker. Kraftige
transportårer skulle binde de ulike funksjonene sammen. Sonedelingen var et
forsøk på å beskytte befolkningen mot industribyens gamle problemer - og
mot de nye problemene som trafikkveksten skapte. Menneskene burde bo sunt, med
sol og luft, uten støy, forurensning og jag. Også for parkene inneholdt
generalplanen en ny strategi. I tidligere tider hadde man behandlet parkene som
flekker i ”byorganismen”, den nye planen ville skape grønne årer og belter.
Akerselva var med som en av parkårene fra sentrum og utover.
Hals hadde blikk for Akerselva. I generalplanen beskrev han
den slik: En elv som dels kaster seg fosshvit fra stup til stup inn gjennom
byen, dels dveler i stille sjøer og speiler gamle løvkroner i sine flater. Og
på begge sidene steile skrenter, grønne enger, løvkledde lunder. Likeså hadde
han fått overlevert Carl Jeppesens ord som han gjenga på denne måten: ”Den
burde vært det lyse smil i byens ansikt, og vi har gjort den til et heslig
grin”.
Generalplanen reserverte mesteparten av området langs
Akerselva for industri, med en detaljert stedsangivelse av industrisonene. Disse
skulle være ”delvis omgitt, delvis opdelt av det fortløpende parkbelte der
følger Akerselven fra Ankertorvet mot nord, og gjennemskåret av sidespor fra
Grefsen til Bestumbanen”. Hals mente at det langs Akerselva var ”ubebygget
grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd op langs elven
og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger.”
Harald Hals var ikke bare en
planlegger. Han var også en gjennomfører. I hans tid som reguleringssjef kjøpte
kommunen fire store eiendommer langs Akerselva. Dette var steder der det
tidligere hadde vært teglverk: Nedre Schultzehaugen teglverk der Arkitektur- og
designhøgskolen nå ligger, Foss teglverk der Øvre Foss idrettbane nå ligger, Bentse
Teglverk, også kalt Bentsebak Teglverk, på det området som i dag kalles
Myraløkka og Havnens Værk og Sag på det flate området overfor Treschows bro. Hals
sørget for at alle disse områdene ble regulert til park. På denne måten ble elveparken
ikke bare ble en smal grønn stripe langs elven, men fikk noen større arealer som
egnet seg for opphold, lek og idrett.
Elveparken fullføres
Innenfor det politiske miljøet var tankene om parklegging
av Akerselvas bredder de første årene båret frem av sosialdemokratene Carl
Jeppesen, Fernanda Nissen og Gunnar Ousland. Den første som ordfører, den andre
som medlem av parkutvalget, den siste som pådriver i bystyret. De hadde alle
blikk for at de tettbygde arbeiderbydelene langs Akerselva kunne trenge noen
grønne lunger i sin nærhet. Da tomtekjøp og påfølgende regulering til park ble
vedtatt i 1930-årene, var det blitt tverrpolitisk enighet om dette. Bygartner
Marius Røhne skrev i en oppsummering at parkleggingen langs Akerselva var en
sak alle politikere støttet ”uten omsyn til parti og bopel”. En gjennomgang av
referatene fra bystyrebehandlingene av tomtekjøpene og reguleringsplanene viser
at nesten alle sakene ble vedtatt enstemmig, uten debatt. Det var også stor
politisk enighet om at parkleggingen skulle gjøres slik at fabrikkbygningene
langs Akerselva ikke ble berørt. Byen trengte arbeidsplasser, industrien var en
solid arbeidsgiver og deres arealer skulle ikke
berøres av grønne fingre.
Det tok lang tid før elveparken
langs Akerselva ble en realitet. Den største kommunale innsatsen skjedde i
tiårene fra 1960 til omkring 1980. Elvevannet ble renere og elvebredden
grønnere. Fordi mange av bedriftene i mellomtiden var lagt ned, kunne parken
legges tett inntil de gamle fabrikkbygningene. På den måten ble teglsteinsfasadene
et viktig estetisk element i elveparken.
Mange vil si at elveparken har vært
et vellykket prosjekt, møysommelig utviklet gjennom nesten hundre år. Elven er
blitt tilgjengelig langs nesten hele strekningen fra Maridalsvannet til
Bjørvika. Akerselva er dag et landskap som innbyr til vandringer.