01.05.2012


Akerselva – elveparkens tidlige historie

 

Av Tallak Moland
Artikkel i Byminner nr. 2 2012

Akerselvas parkhistorie begynner tidlig på 1900-tallet. På den tiden var elven en illeluktende og uestetisk væske som rant gjennom et grått industrilandskap. Underlig nok var det noen som hadde tanker om at dette kunne bli et frodig parklandskap.

Det eldste dokumentet i Oslo byarkiv som kan knyttes til parkleggingen langs Akerselva, er fra desember 1913. Det er et brev til politimesteren i Kristiania fra Ernst Poleszynski, eier av Kristiania Kunst- og Metalstøberi i Øvre gate nederst på Grünerløkka. Han klaget over at tyve vindusruter i fabrikkbygningen hans var blitt ødelagt og pekte på at området på den andre siden av elven ”stadig er skuepladsen for modbydelige scener, eksesser i fyld og usædelig opførsel”. Han ønsket at det ble satt opp et gjerde mellom Ankerløkken og elven.

En uke etter at brevet var sendt, rykket politibetjent Hoel ut for å se på området. Han trodde ikke steinene som hadde ødelagt glassrutene kunne vært kastet fra den andre siden av elven fordi avstanden var for stor. I sin rapport bekreftet han imidlertid at det ”til stadighed opholder sig løse personer som drikker og bliver berusede” på Ankerløkken. I løpet av sommeren hadde det vært foretatt mange arrestasjoner.

Nå var affæren blitt en sak i de kommunale kontorene. Der ble den håndtert av borgermester Jacob Høe. Han var en av lederne for magistraten, som tilsvarer dagens kommunale byråd. Borgermesteren var en fast ansatt tjenestemann som blant annet skrev saksinnstillinger til formannskap og bystyre. Det første han gjorde med saken var å sende den til Kristiania Elektrisitetsverk og deretter til kirkevergen til uttalelse. Elektrisitetsverket var eier av ”Sekundærstationen” som lå ned mot elven, mens kirkevergen hadde ansvaret for forvaltningen av Jakobs kirke som lå inntil Ankerløkken.

Direktøren for elektrisitetsverket bekreftet at ”byens værste pak” hadde tilhold i skråningen ned mot elven og anbefalte at det ble satt opp et gjerde. Kirkevergen var av en annen oppfatning. Han trodde ikke at et gjerde ville løse problemene og anbefalte i stedet at området ble parklagt og lagt under politiets tilsyn. ”Ulike smukkere vilde dette ogsaa bli, og efter undertegnedes formening i ganske anden grad opfylde de hensyn, som skyldes baade kirken og omgivelsene forøvrig”.

Borgermesteren var enig med både elektrisitetsdirektøren og kirkevergen. Han bestilte et gjerde på vestsiden av elven, samtidig som han begynte å arbeide med en sak om ”Forskjønnelse av Akerselvens bredder”. Saken ble behandlet i formannskapet i juli 1915. Et av vedtakene som ble gjort, var å overføre ubrukte budsjettmidler til parklegging av elveskråningen på sørsiden av Søndre gate. Også det påfølgende budsjettåret ble det bevilget penger til parkarbeider i samme område. Arbeidene ble utført av mannskaper fra Beplantningsvæsenet, som var en underavdeling av Veivæsenet og hadde som oppgave å opparbeide og vedlikeholde byens parker. Fra og med 1917 ble parkarbeidene overtatt av det nyopprettede Parkvesenet som var ledet av bygartner Marius Røhne, og i august 1918 ble hans plan for parklegging ved Ankerbrua vedtatt av formannskapet. Kratt på begge sider av elven ble fjernet. Terrenget ble jevnet ut og sådd til. Parken fulgte datidens mønster og hadde velfriserte plener med lave gjerder rundt, steinbed, staudebed, trær på rekker, hvitmalte benker og spaserveier. Litt ovenfor Ankerbrua ble det laget en kunstig øy, oval i formen, med to løvtrær på. Da den enkle, gamle trebroen ble revet i 1926, ble den erstattet av en steinbro med buede åpninger for både vannstrøm og folkestrøm.

”Parklegging av Akerselvens bredder”

I Parkvesenets arkiv, i mappen merket ”Parklegging av Akerselvens bredder”, ligger dokumenter som forteller at det fra 1915 og utover ble også arbeidet for en helhetlig park langs Akerselva. Borgermester Jacob Høe så mulighetene for en mer sammenhengende park. I innstillingen til formannskapet i forkant av omtalte møte i juli 1915, utdypet han sine tanker:

Akerselven med broer og bredder er nu ingen pryd for byen – bortset fra enkelte smaa maleriske partier. I andre byer er gjennemflytende elver med omgivelser og broer som oftest de partier, hvor natur og kunst har skapt de smukkeste dele av byen. Der kan visselig ogsaa utrettes meget i saa henseende ved Akerselven, særlig hvor trafikken mellem de forskjellige bydele foregaar. Naar spørsmaalet om elvens delvise overhvælvning er reist, synes det ogsaa at burde undersøkes, hva der kan gjøres ut av elven uten overhvælvning. Magistraten finder derfor, at der bør avholdes en almindelig konkurranse om planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder […].

Vi vet ikke hva som ble sagt på dette formannskapsmøtet. Vi vet ikke engang om det var debatt om saken. Referatet i formannskapets protokoll sier kort at magistratens innstilling ble bifalt. Dette betød at borgermesterens forslag om å utlyse en konkurranse om utarbeidelse av plan for ”Forskjønnelse av Akerselvens bredder”, ble vedtatt. Etter dette ble saken sendt til veivesenets overingeniør, reguleringssjefen og stadsarkitekten med anmodning om at disse utarbeidet forslag til plankonkurranse og programutkast. Disse instansene brukte vel et år på å behandle saken og sendte i oktober 1916 et skriv tilbake til borgermesteren med ønske om at plankonkurransen skulle utsettes i påvente av valg av trasé for bruksbanen. Denne var en planlagt jernbane til bedriftene langs Akerselva. Etter dette ble planene om parklegging oppover langs elva stilt i bero.

En visjon for Akerselva

Spørsmålet om å anlegge en park langs Akerselva ble en sak som noen politikere engasjerte seg i. En av dem var Carl Jeppesen som var som var byens første sosialistiske ordfører. Han hadde vært med å stifte Arbeiderpartiet og satt i bystyret i Kristiania 1898 – 1925. Hans største innsats for elven var å formulere en visjon for dens fremtid. Dette skjedde på Sannerbrua, anledningen var åpningen av broen lørdag den 1. september 1917, klokken 12. Mange av byens notabiliteter var møtt frem. Ordfører, borgermestere og formannskapsmedlemmer var der. De ansvarlige for brobyggingen var selvsagt også til stede: Veiutvalgets formann, overingeniøren og andre ingeniører fra veivesenet - menn med hatt. Politimesteren og brannsjefen stilte i sine uniformsluer. Sannerbrua var ikke en alminnelig bro, den var et byggverk de stolte veiingeniører kunne vise frem. Det var en buebro, båret av en jernkonstruksjon. Rekkverket over midtspennet var utført i smijern og grorudgranitt. I hver ende av rekkverket var det montert i alt fire gasslykter i bronse. Brokarene var støpt i betong og forblendet med granitt. Gjennom landkarene var det laget åpninger for to veigjennomganger, en på hver side av elven.

Første del av seremonien foregikk oppe på broen. Byggelederen erklærte byggearbeidene for ferdig, mens ordfører Carl Jeppesen mottok broen på vegne av kommunen. Han benyttet anledningen til å takke arbeidere, formenn og ingeniører ”som havde frembragt den smukkeste bro, som fører over Akerselven”. Resten av seremonien foregikk i en av de rundbuede åpningene, der en av byens restauratører hadde gjort maten klar. Aftenposten omtalte bevertningen slik: ”Kommunen serverede her portvin, sherry og øl til smørbrødene”, mens Social-Demokraten omtalte bespisningen i mer nøkterne ordelag: ”smørbrødbord”.

Etter at d’herrer var godt bespist, tok Jeppesen ordet enda en gang. Der nede under granittbuen med den stinkende elven rennende bare noen meter unna, holdt han en tale om nettopp Akerselva. I følge Social-Demokratens referat samme dag uttalte Jeppesen et ønske om at ”elven fra at være en hæslig rynke i byens ansigt måtte forvandles til et smilebaand”. I ettertid er denne formuleringen blitt stående som den klassiske visjonen om Akerselva. I litt ulike versjoner er den blitt gjengitt i mange kommunale dokumenter og bøker om elven.

Men var det akkurat slik Jeppesen formulerte seg? Ikke helt. Den påfølgende tirsdagen ble talen gjengitt i sin helhet i Social-Demokraten. ”Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi”, mente Jeppesen. Metaforen med ansiktsuttrykk brukte Jeppesen også i fortsettelsen der han så for seg at elven en gang hadde ”snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet til en hæslig rynke”. Han så for seg følgende fremtidsbilde:

Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være.

Carl Jeppesen hadde ordet i sin makt – han hadde arbeidet i avis i mange år og hadde lang politisk erfaring. Han brukte sin formuleringsevne og det at journalister var til stede til å lage råstoff for en kraftfull visjon. At ordlyden ble til takket være en journalists omformulering, spiller mindre rolle. Og at Jeppesen ønsket en elv med sementbunn og kantmurer ble fort glemt.

Fernanda Nissen

En annen politiker som arbeidet for å etablere en park langs Akerselva var Fernanda Nissen. Hun var litterat, i mange år var hun teater- og litteraturkritiker i Social-Demokraten. Hun var sterkt engasjert i kommunepolitikk i Kristiania, og i mange år var hun bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet. Da parkvesenet ble opprettet som egen etat i 1917, ble hun formann i parkutvalget. Dermed måtte hun ta stilling til kommunens parkpolitikk: hvor det skulle anlegges nye parker, hvordan de skulle utformes og hvordan de skulle skjøttes. Nissen hadde en klar oppfatning av at det estetiske var viktig for menneskene i byen. Vakre omgivelser ville prege sinnene til det bedre. Etter hennes mening måtte ingen flekk få ”ligge til uhygge, for gatebilledet trænger sig anmassende ind i hvert menneskes bevissthet og gir opmuntring eller ærgrelse.”

Hun var også opptatt av Akerselva, før og nå. Hun tenkte tilbake på tiden da byen ble flyttet til området ved Akershus festning, da Akerselva enda ikke var ”blit graa, seig og træt av fabrikarbeide og uhumskheter, den var en sund landsens elv med græs og trær langs bredderne”. Annerledes var den Akerselva hun opplevde på begynnelsen av 1900-tallet: ”Akerselven som kunde været en frisk strøm holder paa at drukne i sin egen søle, men endnu er der allikevel noen forfaldne stemningsfulde haver og gamle trær langs de mishandlede bredder”.

Dette skriver Nissen i artikkelsamlingen ”Kristiania” utgitt i 1918. Den lokale parken ved Ankerbrua var begynt å ta form. Nissen var en sosialt engasjert politiker og så at det ikke var plass til alle i den nye parken:

”Lazaronparken” ved Jakobskirken blir ikke stort længer lazaronenes hvileplads med flasker og kort, for trærne flyttes saa solen kan faa græs og blomster til at gro. En vaktmand kikker ogsaa her baade paa bænker og bak busker, og det sterke elektriske lys tar ogsaa væk en del av hyggen.

Ny politisk behandling av parksaken


Gunnar Ousland var formann i Kristiania Arbeiderparti og med i kommunestyret i denne perioden. I et brev til formannskapet i april 1919 foreslo han at den lokale parken ved Ankerbroen ble forlenget oppover langs elven. Formannskapet ga sin støtte til dette forslaget i et møte i januar 1920.

Samtidig var den noen som ivret for å lage en plan for park helt opp til kommunegrensen. Et forslag fra Fernanda Nissen om å avsette 3 000 kroner på budsjettet til ”utarbeidelse av en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselven” ble fremmet av bygarner Røhne og støttet av borgermester Høe. Men da saken på nytt kom opp i formannskapet i mai 1920, ble den ”ikke bifaldt”. Igjen var det planene for en bruksbane som stoppet arbeidet med en sammenhengende park langs Akerselva. Heller ikke fra dette møtet vet vi noe om diskusjonen og eventuell uenighet.

Parkentusiastene ga seg ikke. I en artikkel i Aftenposten fra november 1921 omtales parkutvalgets forestående behandling av en parkplan for området fra Grünerbrua til kommunegrensen basert på en skisse utarbeidet av reguleringssjefen. I september 1923 tok advokat Emil Stang parksaken opp i formannskapet. Igjen var det en person fra venstresiden i det politiske landskapet som talte Akerselvas sak. Stang hadde vært nestformann i Arbeiderpartiet og valgte etter partisplittelsen dette året å melde seg inn i Norges kommunistiske parti. Han hadde fast plass i kommunestyret i Kristiania fra 1916 til 1928.

Aftenposten skrev at vedtaket i formannskapet betydde en ”gjenoplivning av det gamle spørsmaal om parklægning langs Akerselven, reist i sin tid av redaktør Jeppesen”.

I januar 1924 ble saken behandlet i reguleringskommisjonen som satte ned et utvalg med oppgave å regulere Akerselvas omgivelser. Utvalget bestod av reguleringssjefen, bygartneren, en arkitekt og advokat Emil Stang som alle også var med i reguleringskommisjonen. Vi vet ikke noe om hva denne komiteen gjorde bortsett fra at de tre år senere la seg selv ned med følgende begrunnelse: ”Komiteen finder det ikke hensigsmessig at utskrive nogen reguleringskonkurranse, da reguleringschefen oplyser, at reguleringen av Akerselvens bredder vil bli indbefattet i den almindelige bearbeidelse av byens regulering, som nu paagaar”. Denne konklusjonen ble akseptert av reguleringskomisjonen i et møte januar 1927.

Harald Hals tar grep

På dette tidspunktet hadde den unge og driftige arkitekten Harald Hals overtatt stillingen som reguleringssjef i Oslo. Han hadde erfaring fra England og USA og hadde arbeidet noen år som privat arkitekt i Kristiania før han ble ansatt i Kristiania kommune. Han regnes som en pioner innen sosial boligbygging i Norge. Som boligdirektør i hovedstaden hadde han ansvar for en omfattende boligreisning og var selv arkitekt for en rekke av de kommunalt igangsatte boliganleggene i denne perioden.

Under Hals’ ledelse gikk kommunen i gang med å undersøke mulighetene for å få til en sammenhengende park langs Akerselva. Det ble utarbeidet en tabellarisk oversikt over arealer langs elven som kommunen tenkte å bruke for å lage et grøntbelte. Der ble det angitt pris for hver enkelt tomt i fall kommunen ble nødt til å kjøpe arealene. I desember 1927 mottok grunneierne langs elven et brev som ble innledet på denne måten:

Nærværende kontor arbeider med en sammenhengende plan for parklegging av Akerselvens bredder og nærmest tilstøtende terreng. Innen det område, som omfattes av planen, faller også en del av Deres eiendom.

Planen er nu foreløpig ferdig, men har ikke været forelagt reguleringskommisjonen til mulig vedtakelse. Innen så skjer vil vi nemlig p. g. a. de til dels store økonomiske og andre interesser, som knytter sig til den, finne det av betydning på forhånd å drøfte spørsmålet med grunneiere, hvis eiendommer planen berører for om mulig å finne en løsning, der tilfredsstiller alle parter. Vi var forbunden om De på Deres side godhetsfullt skulle ville søke å bidra hertil. Planen er nu utlagt til gjennemsyn på dette kontor, hvor også alle videre oplysninger om den vil kunne fåes.

I Oslo kommunes arkiver finnes det svarbrev fra noen av bedriftene, det finnes også kortfattede referater av samtaler mellom grunneiere og kommunen. Grunneierne reagerte forskjellig. DeNoFa Lilleborgs svar var negativt: ”Vi beklager at maatte meddele, at vi finder en parklægning som foreslaat aldeles upraktisk for vort vedkommende, idet det vilde være umulig for os at la Folk faa uhindret Adgang til vor Eiendom”. Mer positive var adm. dir. Juell ved De Norske Gjær- og Spritfabriker: ”… vi er villig til at bidrage til løsning av nævnte opgave og vil stille os meget velvillig med hensyn til avstaaelsen av den nødvendige grund”. Halvor Schou kunne opplyse at han hadde kjøpt inn noen eiendommer på østsiden av elven med sikte på utvidelser av sin tekstilbedrift, Hjula Væveri. Det var nødvendig å ha en forbindelsesvei til Sandakerveien, og denne kunne komme i konflikt med parkplanene. Likevel uttrykte han en forståelse for planene: ”Det gjør mig overordentlig ondt at maatte ta disse reservationer, idet jeg fuldt ut respekterer det tiltak der er tat fra Reguleringschefens side til at forskjønne bredderne omkring Akerselven”.

Hvordan reagerte Hals på disse sprikende svarene fra bedriftene? Det er mulig å lese et prinsipielt standpunkt ut av saksdokumentene om ervervelsen av et område på Sagene. Hals uttrykte seg slik i sin saksinnstilling:

Tanken om å benytte de mindre vel byggbare, eller særlig naturskjønne, arealer langs Akerselven til park er imidlertid av meget gammel dato, og har – så vidt jeg kan forstå – været omfattet med almindelig sympati. Når en plan herfra eventuelt inngår i byplanen vil arealene efterhånden formentlig kunne erverves ved ekspropriasjon. Det er imidlertid også tenkbart, at de vil kunne overdras i mindelighet av grunneiere, som må antas for en stor del å være interessert i tanken både av økonomiske og rent patriotiske grunne. Jeg har underhånden forhandlet med alle disse, som i det store og hele har mottatt planen imøtekommende. […]

Tanken til Hals var altså at ”mindre vel byggbare” tomter skulle parklegges. Kommunen skulle holde seg unna arealer som allerede var bebygd og arealer som kunne tenkes bebygd. Han håpet at grunneierne ville selge frivillig, men var åpen for at eiendommene måtte eksproprieres.

Det finnes et velkjent fotografi av Harald Hals stående over en byplanmodell av Oslo. Han er kledd i hvit arbeidsfrakk og ser mot fotografen gjennom sterke brilleglass med rund innfatning. Den venstre hånden hviler på modellen. Han var en mann for de store grep i planleggingen av Oslo. Da Oslo kommune i 1929 la frem en generalplan, var det i form av en bok der reguleringssjef Harald Hals oppgis som forfatter. Planen tegnet et fremtidsbilde av byen delt i funksjonelle soner for boliger, industri, forretninger, offentlige bygninger og parker. Kraftige transportårer skulle binde de ulike funksjonene sammen. Sonedelingen var et forsøk på å beskytte befolkningen mot industribyens gamle problemer - og mot de nye problemene som trafikkveksten skapte. Menneskene burde bo sunt, med sol og luft, uten støy, forurensning og jag. Også for parkene inneholdt generalplanen en ny strategi. I tidligere tider hadde man behandlet parkene som flekker i ”byorganismen”, den nye planen ville skape grønne årer og belter. Akerselva var med som en av parkårene fra sentrum og utover.

Hals hadde blikk for Akerselva. I generalplanen beskrev han den slik: En elv som dels kaster seg fosshvit fra stup til stup inn gjennom byen, dels dveler i stille sjøer og speiler gamle løvkroner i sine flater. Og på begge sidene steile skrenter, grønne enger, løvkledde lunder. Likeså hadde han fått overlevert Carl Jeppesens ord som han gjenga på denne måten: ”Den burde vært det lyse smil i byens ansikt, og vi har gjort den til et heslig grin”.

Generalplanen reserverte mesteparten av området langs Akerselva for industri, med en detaljert stedsangivelse av industrisonene. Disse skulle være ”delvis omgitt, delvis opdelt av det fortløpende parkbelte der følger Akerselven fra Ankertorvet mot nord, og gjennemskåret av sidespor fra Grefsen til Bestumbanen”. Hals mente at det langs Akerselva var ”ubebygget grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd op langs elven og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger.”

Harald Hals var ikke bare en planlegger. Han var også en gjennomfører. I hans tid som reguleringssjef kjøpte kommunen fire store eiendommer langs Akerselva. Dette var steder der det tidligere hadde vært teglverk: Nedre Schultzehaugen teglverk der Arkitektur- og designhøgskolen nå ligger, Foss teglverk der Øvre Foss idrettbane nå ligger, Bentse Teglverk, også kalt Bentsebak Teglverk, på det området som i dag kalles Myraløkka og Havnens Værk og Sag på det flate området overfor Treschows bro. Hals sørget for at alle disse områdene ble regulert til park. På denne måten ble elveparken ikke bare ble en smal grønn stripe langs elven, men fikk noen større arealer som egnet seg for opphold, lek og idrett.

Elveparken fullføres


Innenfor det politiske miljøet var tankene om parklegging av Akerselvas bredder de første årene båret frem av sosialdemokratene Carl Jeppesen, Fernanda Nissen og Gunnar Ousland. Den første som ordfører, den andre som medlem av parkutvalget, den siste som pådriver i bystyret. De hadde alle blikk for at de tettbygde arbeiderbydelene langs Akerselva kunne trenge noen grønne lunger i sin nærhet. Da tomtekjøp og påfølgende regulering til park ble vedtatt i 1930-årene, var det blitt tverrpolitisk enighet om dette. Bygartner Marius Røhne skrev i en oppsummering at parkleggingen langs Akerselva var en sak alle politikere støttet ”uten omsyn til parti og bopel”. En gjennomgang av referatene fra bystyrebehandlingene av tomtekjøpene og reguleringsplanene viser at nesten alle sakene ble vedtatt enstemmig, uten debatt. Det var også stor politisk enighet om at parkleggingen skulle gjøres slik at fabrikkbygningene langs Akerselva ikke ble berørt. Byen trengte arbeidsplasser, industrien var en solid arbeidsgiver og deres arealer skulle ikke berøres av grønne fingre.

Det tok lang tid før elveparken langs Akerselva ble en realitet. Den største kommunale innsatsen skjedde i tiårene fra 1960 til omkring 1980. Elvevannet ble renere og elvebredden grønnere. Fordi mange av bedriftene i mellomtiden var lagt ned, kunne parken legges tett inntil de gamle fabrikkbygningene. På den måten ble teglsteinsfasadene et viktig estetisk element i elveparken.

Mange vil si at elveparken har vært et vellykket prosjekt, møysommelig utviklet gjennom nesten hundre år. Elven er blitt tilgjengelig langs nesten hele strekningen fra Maridalsvannet til Bjørvika. Akerselva er dag et landskap som innbyr til vandringer.