En viktig nerve gjennom byen

Livet langs elven er blitt ganske annerledes de siste to hundre årene. Kunnskapsindustrien og kulturnæringene har overtatt fabrikkgulvene etter larmende maskiner i damp og røyk.

Av Peter Butenschøn

Aftenposten 01.nov. 2011

Akerselva går stri etter at høstregn og ruskevær har fylt opp myrer, innsjøer og bekker innover i Nordmarka. Den skummer hvitt og heftig utfor fossene, mens store piletrær med gamle vridde stammer sveiper grenene helt ned i vannet. Langs gangveiene ved elvebredden nede i byen er det ganske stille. Elven og dens skråninger er skåret som en grønn kløft gjennom byen. Oppe over broene og langs gatene minner suset fra biler om at vi er i et fredsommelig dalstrøk i en bråkete by.

Energikilde

Akerselva har ikke alltid vært slik. I mange år var den energikilde, bakgård og avfallsplass for industribyen. Kloakken fløt, fabrikkpipene lå tett langs breddene, skur og rønner fylte tomtene. Beretningen om Akerselva var en nøktern historie om byens hverdager og dens dunkle sider, den handlet om det praktisk nødvendige som man ikke snakket så mye om og ikke oppsøkte med mindre det var påkrevd, en forutsetning for arbeidslivet og for industriell vekst.

Elven ga kraft til virksomhetene, først til sagblad og møllehjul, så til drivaksler og remmer for tekstil og mekanisk industri, og den fraktet det giftige avfallet fra all denne produksjonen ut til fjorden der det kunne synke til bunns, endelig skjult og luktfri. «Akerselva! Er det ikke der byfolkene drukner kattene sine og tømmer kloakkene sine», skrev Oscar Braathen, «en graagul, skodden elv som glir sakte og makelig gjennom byen og forpester luften».

Ny bok

Akerselva har vært beskrevet av mange. Den har nå fått sin historie, grundig og velskrevet dokumentert i Tallak Molands Historien om Akerselva, nylig utgitt på Christiania forlag. Han gir en livfull beskrivelse av elvens betydning og omskiftelige tilværelse gjennom 400 år.

Byens industrielv

Helt fra middelalderen ble det lagt sagbruk og møller nedenfor fossene, etter hvert kom det tresliperier, såpekokerier, mekaniske verksteder og papirindustri. Da industrireisingen for alvor satte sitt preg på byen fra 1850-årene, var det ved Akerselva den kom, i nye store fabrikkbygninger på tomter kjøpt opp fra sagbrukene. Fossekraften var nødvendig for slikt omfangsrikt virke. Oscar Braathen er presis i sin beskrivelse. «Akerselven er en foraktet elv. Men strævsommere og flittigere elv finnes ikke i Norge!». Akerselva ble mer og mer industriens elv. Vannet ble intenst utnyttet, inn gjennom rør og turbiner, ut igjen litt lenger nede, klar for neste virksomhet. Fabrikkpipene reiste seg på begge sider, særlig ved de mange fossene, og fabrikkbygningene lå etter hvert tett i tett med høyreiste teglvegger og langstrakte shelltak og skjulte elven fra byens gater bakom. Avfall fra fabrikkene og kloakken fra boligene gikk rett i elven, det fløt en strøm av blikkbokser, gamle madrasser og trerester sammen med filler og gamle støvler i en seig strøm, særlig ille når vannføringen var liten.

Begrensninger

Elven hadde sine begrensninger for den ekspanderende industrien. Den ga kraft, men det var vanskelig med transporten til og fra fabrikkene. Da den unge ingeniør Sam Eyde kom hjem fra Tyskland i 1898 hadde han store planer: Elven skulle mudres helt opp til Vulkan, og det skulle anlegges kaikanter slik at den ble en farbar kanal for flatbunnede prammer som kunne frakte korn opp og tømmer og nye produkter ned, ut til ventende skip i havnen. Kommunen var enig, men fant hverken penger eller gjennomføringskraft, og Eyde flyttet sine engasjementer over til kunstgjødsel og Telemark.

Det andre store prosjektet, omdiskutert til langt ut i mellomkrigstiden, var et jernbanespor som skulle gå ut fra Østbanestasjonen oppover langs elven og med fem sidespor knytte seg til 22 bedrifter. Men etter hvert som lastebilene inntok bygatene ble prosjektet stadig mindre aktuelt, og ble gravlagt i 1925.

Elven får nye roller

Etter siste krig gikk det nedover med den gamle industrien langs elven. Tekstilindustrien ble ulønnsom, Elkem sluttet å valse stål i Nydalen, og på Spigerverket sluttet de å lage spiker. Akerselva ble stort sett glemt i etterkrigsårenes store utbyggingsprosjekter; de nye drabantbyene på skograbber og jorder øst og nord for byen beslagla både investeringer og politisk prestisje.

Ideen om å parklegge Akerselvas bredder er gammel, og fikk ny næring da industrien flyttet ut. Utover på 1970-tallet ble elven renere. Det ble lagt avskjærende kloakkledninger fra bebyggelsen, og i 1981 ble det satt ut fiskeyngel. De små parkbitene ble stadig større, og på lengre strekk ble de knyttet sammen av gangveier.

Kunnskap og kultur

I 1986 ble Akerselva Miljøpark etablert, med miljøvernminister Sidsel Rønbeck (Ap) som entusiastisk pådriver. Oppover hele elven ble det snekret sammen prosjekter i et nytt samspill mellom offentlig og privat finansiering og gjennomføringskraft. Kunnskapsbyen i Nydalen ble bygget ut, med Handelshøyskolen BI, Riksteateret og Rikskonsertene som viktige aktører. Fabrikkene ved Vøienfossen og Beyerbrua syder av nytt liv. Området ved Vulkan Broverksted er under full ombygging. Kunsthøyskolen og Arkitekthøyskolen har flyttet inn i gamle industribygg, designsenteret DogA har overtatt et nedlagt trafoverksted rett opp for Ankerbrua, og Schous bryggeri er blitt «kulturbryggeri», et sted for musikk i mange varianter. Mellom alle disse institusjonene har det grodd opp et mylder av kafeer og små virksomheter, inne og ute.

Livet langs elven er blitt ganske annerledes de siste to hundre årene. Kunnskapsindustrien og kulturnæringene har overtatt fabrikkgulvene etter larmende maskiner i damp og røyk. Det kommer minst like mange på arbeid der som før, da fabrikkjentene myldret inn gjennom portene ved daggry. Men fabrikklokkene slår ikke like håndfast for påbegynt økt. Elven kan igjen oppleves som et langt og variert løp, smygende og kastende gjennom det langstrakte bylandskapet fra skogen ned mot fjorden.

Kultur- og kunnskapsbedriftene bruker elven på en annen måte. Stadig er den viktig, men den gir nå en annen form for energi enn til å drive aksler og hjul.

Akerselva er igjen blitt en viktig nerve gjennom byen.

 

Forord

Til "Historien om Akerselva gjennom 400 år"

Akerselva renner gjennom byen, men også gjennom byens historie. Mange perioder i byens historie gjenspeiler seg i elvens utvikling på en direkte og konkret måte. Noen ganger er det Akerselva som leder an.

Elven som renner fra Maridalsvannet til Bjørvika ble i middelalderen kalt Frysja. Navnet kan ha sammenheng med fruse i betydningen skumme eller bruse og henspiller på de mange fossene. Akerselvas vannfall ble viktige for byens rikdom og vekst. Møller og sager ble bygd i tilknytning til de fem naturlige fossene. Møllene bidro til matforsyningen, mens sagene ga bygningsmaterialer. De største inntektene kom fra eksport av trelast. Bjelker og planker ble kjørt med hest ned til Bjørvika der båtene lå ankret opp. Vannfallene langs Akerselva gjorde også byen til en industriby. Fabrikker ble bygd på de gamle sagbrukstomtene. Ved å bygge terskler og dammer kunne mer av høydeforskjellen mellom Maridalsvannet og Bjørvika utnyttes, og antall fosser økte med dette til tyve. Dermed ble det vannkraft til nye vannhjul og turbiner og enda flere fabrikker kunne bygges.

Historien om Akerselva handler om hvordan elven og landskapet rundt har endret seg. Først var elven omgitt av jorder og skoger, etter hvert kom den til å renne gjennom et urbant landskap. Landskapet rundt elven har aldri vært klart avgrenset, men en historisk beretning om en elv er nødt til å innføre en grense. Hvor stor del av landskapet rundt elven hører med? Hvilke bygninger og hvilken bebyggelse hører med? Hvilke personer og grupper av mennesker hører med?

Et godt utgangspunkt kan være å tenke seg elven som en langsgående nerve gjennom landskapet. Nerven gir impulser til området omkring, og det er fornuftig å trekke en grense der landskapet ikke lenger påvirkes av elven. Fordi impulsene fra elven har variert i type og styrke, vil ikke områdegrensene for hva som skal tas med i en fortelling om Akerselva være de samme over tid.

Denne boken handler om endringer gjennom fire hundre år. I den tidsperioden har rundt femten generasjoner satt sitt preg på elven og landskapet rundt. Hver ny generasjon fikk overlevert landskapet i en viss tilstand og leverte det videre til neste generasjon. Mange personer har skrevet seg inn i endringshistorien. Noen av disse er nevnt ved navn, andre er til stede i teksten bare med en yrkestittel. Mange aktører representerte en tydelig samfunnsgruppe. Således er dette en bok om makt, men også om avmakt.

Utviklingen av et landskap kan være resultat av langsiktig og planmessig innsats, men kan også skyldes rene tilfeldigheter. Fortellingen om Akerselva gjengir både det planlagte og det tilfeldige. Det planlagte blir imidlertid ikke alltid realisert. Også planer som havnet i skrivebordskuffen kan være viktige å fortelle om.

Historien kan på mange måter sammenlignes med en elv. Som vannet kan historien skifte mellom det stilleflytende og det turbulente.  Denne boken er som en guidet tur gjennom fortidens landskap.

Grünerløkka,

mai 2011

Tallak Moland

Myter om elveparken langs Akerselva

Av Tallak Moland, historiker og forfatter

Den blå-grønne stripen. I kveld samles tusener av innbyggere i Oslo til vandring langs Akerselva. Det er høstjevndøgn og tid for Elvelangs. Man kan se dette som en feiring av elveparken, denne blå-grønne stripen fra Maridalsvannet til Vaterlands bro.

De siste årene har jeg arbeidet med en bok om Akerselvas historie. Gjennom studier av kommunale arkiver har jeg oppdaget at det eksisterer mange myter av hvordan elveparken ble etablert. Noen av disse mytene bringes videre av tidligere park- og idrettssjef i Oslo kommune, Ida Fossum Tønnessen, i hennes ellers utmerkede artikkel i siste nummer av St. Halvard (nr 1/2010), utgitt av Selskabet for Oslo Byes Vel.

Myte nr. 1: Carl Jeppesens smilerynke

 

Ida Fossum Tønnessen skriver at byens politiske ledelse i 1917 besluttet at ”rynken i byens ansikt skulle gjøres om til en smilerynke”. Utsagnet om rynken som skulle bli til en smilerynke er ofte gjengitt i litteraturen om Akerselva. Det stammer fra en tale ordfører Carl Jeppesen holdt i forbindelse med åpningen av Sannerbroen i september 1917. Dette var i en tid da kloakkgrøten rant seig nedover elven og industribygningene dominerte elvelandskapet. Det var med andre ord god grunn for byens første sosialdemokratiske ordfører å bruke sin posisjon til å slå et slag for Akerselva.

Med sin billedbruk skapte Jeppesen en visjon for Akerselva som senere er gjengitt i mange bøker og kommunale dokumenter. Men hva sa han egentlig? Det kan vi lese i avisen Social-Demokraten noen dager senere. ”Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi”, sa han. Fysiognomi var et ord for byens ansikt. Han fortalte at elven en gang hadde ”snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet til en hæslig rynke”. Han så for seg følgende framtidsbilde: ”Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være”. Med andre ord ønsket Jeppesen å gjøre Akerselva til en kanal.

 

Myte nr. 2: Vedtak i 1917

I et par år hadde kommunen arbeidet med tanker om å etablere en sammenhengende park opp til kommunegrensen. Borgermester Jacob Høe var sentral i dette arbeidet, og i 1915 foreslo han at det skulle avholdes ”en konkurranse om planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder”. Forslaget ble vedtatt av formannskapet, men ble ikke gjennomført på grunn av motstand fra veivesenets overingeniør, reguleringssjefen og stadsarkitekten som alle ønsket å reservere arealene langs elven til en jernbane. Et nytt forslag om å utarbeide ”en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselva” ble behandlet i formannskapet fem år senere, men ble ikke bifalt. Igjen var det jernbaneplanene som stoppet parkplanene.

Hvis Tønnesen med 1917 mener at de styrende organer dette året vedtok å etablere en elvepark langs Akerselva, var det altså ikke helt slik.

Myte nr. 3: Hvem som bidro?

 

Tønnesen skriver at bygartner Marius Røhne var en betydelig pådriver i arbeidet med å etablere en park langs Akerselva. Dette er en vanlig oppfatning i litteraturen om Akerselva og bygger ikke minst på en jubileumsberetning om parkvesenet som Røhne selv skrev. Det har imidlertid ikke vært mulig å finne dokumenter i Byarkivet som støtter en slik fremstilling. I stedet ser det ut til at det var reguleringssjef Harald Hals’ innsats som betydde mest for etableringen av en sammenhengende park langs Akerselva. I 1927 utarbeidet han et dokument som kanskje kan kalles den første planen for elveparken. Det inneholdt kostnader for å ekspropriere arealer langs elven til parkopparbeidelse. Plandokumentet ble lagt ut til gjennomsyn, og han sendte brev til grunneierne i håp om at de ”godhetsfullt skulle ville søke å bidra” til planens gjennomføring.
 

Parkplanene ble omtalt i Oslos generalplan i 1929, der Hals skrev at det langs Akerselva var ”ubebygget grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd opp langs elven og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger”. Mens Hals var reguleringssjef kjøpte kommunen fire store områder langs elven der det tidligere hadde ligget teglsteinsverk. Han sørget for å få disse områdene regulert slik at de kunne inngå i elveparken.

Myte nr. 4: Planen av 1990

”Kommuneplanen for Akerselva miljøpark av 1990 representerer den første store elverehabiliteringen i Oslo”, skriver Tønnessen. Jeg har allerede omtalt Hals Hals sin plan lagt fram så tidlig som 1927. Den neste samlede plan var en disposisjonsplan lagt frem av byplankontoret i 1960. Fordi Aker kommune nå var blitt en del av Oslo kommune, kunne hele Akerselva planlegges under ett. Disposisjonsplanen skulle være styrende for utarbeidelse av reguleringsplaner langs elven. Planen ble fulgt opp av en utredning fra teknisk rådmann i 1963 der kloakkforholdene og status for parkleggingen langs hele elven ble gjennomgått i detalj.
 

Disposisjonsplanen og utredningen fra teknisk rådmann ble starten på den mest intense anleggsvirksomhet i Akerselvas historie. Det største krafttaket for å fjerne de kommunale utslippene til elva og opparbeide parkarealer var med andre ord i tiårene mellom 1960 og 1980.

Myte nr. 5: Turstien

I mange fremstillinger blir prosjektperioden for Akerselva miljøpark (1987 – 1990) omtalt som perioden for opparbeiding av turstien langs elven. Dette er feil. Med unntak av strekningen gjennom Nydalen, var det meste av parkområdet fra Maridalsvannet til Vaterlands bro ferdig flere år før det. Det var opplysningsarbeidet i denne prosjektperioden som først og fremst gjorde at innbyggerne i stort antall oppdaget elven. Først i 1990-årene begynte ikke bare folk fra nærområdene, men også fra andre bydeler å vandre langs elven.

Vi møtes elvelangs!

 

Det er all grunn til å ønske arrangørene lykke til med å få så mange tusen mennesker velberget nedover langs den smale turstien, nok en gang. Sannerbroen har i mange år vært i dårlig forfatning, men er nå under rehabilitering. Fra neste år av burde det kanskje bli et fast innslag å fremføre Carl Jeppesens tale i rommet under brokarene. Det er helt klart at det er hans visjon som har vært styrende for parkarbeidet i alle årene etterpå. Men vi skal samtidig være glad for at hans drøm om ”Akerskanalen” aldri ble en realitet!

Godt og grundig om Nordmarka

Historien i spenningsfeltet mellom skogeierne og næringsinteressene, de fastboende i skogen og byfolket som bruker Marka.

Av Gunnar Kagge

Aftenposten  26.nov. 2006

For mange markavenner er november måned egnet for å minnes sommerens opplevelser på blåmerkede stier, og drømme om snø i de rødmerkede løypene. De ivrigste har et rikt tilfang på markalitteratur for å hjelpe til med både minner og drømmer.Det siste tilskuddet er fra historikeren Tallak Moland. Hans "Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år" skiller seg ut. Så godt som alle bøkene om Nordmarka er historier om marka. Molands bok er historie, i mer vitenskapelig betydning. Han holder seg unna anekdotene om skogfolket og bygger heller på dokumenter. I motsetning til resten av markalitteraturen har han en svært god oversikt over kildene sine, og en omfattende litteraturliste.

Byen og godseieren

Helt siden politimester Jørgen Gjerdrum forhandlet med Wedel Jarlsberg om bruken av vassdragene i 1830-årene, har kampen mellom byen og godseieren bølget frem og tilbake. I 1950 sa ordfører Halvdan Eyvind Stokke: "Jeg synes det må være en gledelig melding for byens befolkning å få like før jul, at vi for all fremtid er sikret Nordmarka som friluftsarealer."Det skulle vise seg å være en lokal variant av "fred i vår tid". De neste tiårene ble konfrontasjonene mellom friluftsinteresser og skogbruket kraftigere enn noen gang.Sånn sett er boken svært nyttig bakgrunnsmateriale for dem som jobber med den varslede "Markaloven".Historien om hvordan byfolket, turistene, oppdaget Marka, er spennende kulturhistorie. Fra de første sommervandrerne som P. Chr. Asbjørnsen og Bernhard Herre og skiløpere som Fridtjof Nansen, og opp til våre dager med offroadsykler på skogsbilveier og maskinpreparerte skiløyper. Moland skriver godt om friluftslivets pionérer.

Ekstra dimensjon

Men "Historien om Nordmarka" er først og fremst en bok for skogvandrere som synes det gir en ekstra dimensjon til turen å vite mer om landskapet og stedene man passerer. Ikke minst har han gravet frem et imponerende billedmateriale. Ingen av de mange bøkene om Marka kan vise til så mange gode historiske bilder.Men en bok på under 200 sider har sine begrensninger. Man kan beklage at Moland i veldig stor grad begrenser seg til å skrive om Nordmarksgodsets historie, særlig den delen av Løvenskiolds eiendommer som leder vann ned til Maridalsvannet. Boken er såpass god at den godt kunne vært tykkere og gitt en like grundig behandling av en større del av Marka.

Forord

Til "Historien gjennom Nordmarka gjennom 200 år" 

Navnet Nordmarka ble tatt i bruk midt på 1700-tallet om den skogeiendommen der tømmer ble hentet og fløtet nedover mot Maridalsvannet. Eiendommen ble i regnskapsbøker benevnt Nordmarken Gods eller Nordmarken Brug, og har de siste 200 årene hatt profilerte eiere som Anker, Wedel Jarlsberg og Løvenskiold. Det var denne skogsdriften og fløtingen som bestemte de opprinnelige grensene for Nordmarka.

Nordmarka som område fikk en større utstrekning da turister og skiløpere begynte å ferdes her. Nå ble det turstiene og skisporene som bestemte størrelsen. Dermed ble noen av de bynære gårdsskogene i Aker og skogene mot Hadeland regnet som en del av Nordmarka. Noen begynte også å regne områdene vestover som tilhørende Nordmarka. Med det opprinnelige Nordmarken gods som et kjerneområde i framstillingen har det ikke vært naturlig å ta med Krokskogen i framstillingen. Mesteparten av Krokskogen tilhørte Bogstadgodset og Leuchmarka og var en egen økonomisk enhet, selv om områdene med Peder Anker fikk samme eier som Nordmarksgodset.

 Framstillingen av Nordmarkas historie starter med en beskrivelse av Nordmarksgodsets eier og innbyggere rundt år 1800. Byen oppdaget dette skogområdet et stykke ut på 1800-tallet og har siden vært en viktig endringsagent, både som utbygger og verner. Nordmarka er et samfunn som har opplevd store endringer, og boken beskriver de viktigste endringsprosessene gjennom de siste 200 årene.

Sentralt i framstillingen er husmannsplassene i Nordmarka. Plasser med fast bosetting i 1801 og 1865 er avmerket på kart i boken. Disse kartene gir en geografisk orientering til lesere som ikke kjenner beliggenheten til alle plassene. Navnepraksisen har variert i skriftlige dokumenter og i tale. Jeg har stort sett brukt de navneformene som i dag er i vanlig bruk. Noe forvirrende kan det være at navnet på plassene ofte er identisk med navnet på vannet de ligger ved. Enda en liten navneforklaring trengs - i framstillingen blir ordet dam brukt om byggverkene som regulerte vannføringen ved utløpet av vannet.

Min egen interesse for Nordmarka er sterk. I de første fire årene jeg arbeidet med dette bokprosjektet, bodde jeg i ”fløterbrakka” på Hakloa. Fettlaget etter fløternes fleskesteking var godt vasket ut, likevel var det som noe satt igjen i veggene. Huset var meg en god skrivestue i sene kveldstimer, samtidig som jeg kunne bruke tid på å oppsøke alle stedene som er viktige i historien om Norges mest kjente skog. Min egen fascinasjon for stedets historie har bare økt gjennom arbeidet med boken.